-
Notifications
You must be signed in to change notification settings - Fork 0
Ordliste
Valg av representanter til Stortinget foregår hvert fjerde år. Stortinget består av i alt 169 representanter der 150 mandater fordeles distriktsvis, mens 19 mandater fordeles som utjevningsmandater.
Distriktsmandater fordeles etter partienes stemmetall i de enkelte valgdistrikter (som i Norge er fylkene). Hvert fylke har et fast antall mandater som velges direkte av velgerne i fylket.
Etter at 150 distriktsmandater er fordelt i de 19 valgdistriktene, skjer fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Utjevningsmandatene går til de partiene som har kommet dårligere ut av distriktsfordelingen enn deres stemmeandel skulle tilsi, men bare til partier som får minst 4,0 prosent oppslutning på landsbasis (sperregrensen).
Ved stortingsvalg er vi ofte interessert i vite hvilket parti som fikk sistemandatet (i distriktet) og hvor mange stemmer det var om å gjøre for at et annet parti hadde vunnet dette mandatet.
I en valgkrets, etter at mandatene er delt ut, så er restkvotientene det samme som partiene sine gjenstående stemmeantall. Det vil si stemmene som er igjen etter at Saint Legues metode er utført.
Hvor stor grad en valgordning avviker fra matematisk "rettferdighet", det vil si at partienes andel av mandater er lik deres andel av stemmene.
For å få være med i konkurransen om utjevningsmandatene må et parti få minst fire prosents oppslutning landet sett under ett. Partiet kan likevel få distriktsmandater i ett eller flere fylker selv om partiet ikke når grensen på fire prosent for hele landet.
Dette er det tallet som hvert partis stemmetall deles på før tildelingen av mandater begynner. I dagens valgordning er dette tallet 1,4. Se også Sainte-Laguës metode.
I den valgordningen som ble vedtatt i 2003 – med virkning fra og med stortingsvalget i 2005 – fordeles alle stortingsmandatene på fylkene ut fra en veid sum av folketall og areal.
Hver innbygger teller 1,0, mens hver kvadratkilometer multipliseres med 1,8.
Formålet med arealfaktoren er først og fremst å ta hensyn til at mandatfordelingen i Norge alltid har gitt spredtbygde distrikter noe større representasjon enn det folketallet alene skulle tilsi, på bekostning av mer folkerike fylker.
Tallet 1,8 ble valgt fordi beregninger viste at dette ga en rimelig god tilpasning til den mandatfordelingen man hadde hatt tidligere. Arealfaktoren ga en systematikk i fordelingen som manglet i tidligere valgordninger.
Det er ikke areal i seg selv som er representert, men det faktum at areal fanger opp relevante distriktsmessige hensyn på en måte som det hadde vært bred oppslutning ved tidligere valgordningsreformer.
En annen viktig side ved reformen i 2003 var at fordelingen ble dynamisk. Hvert 8 år, det vil si annet hvert valg, blir fordelingen justert i tråd med endringer i folketallet.
Første gang det ble foretatt en slik justering – før stortingsvalget i 2013 – skiftet fem mandater fylke. Neste justering skal skje foran stortingsvalget i 2021.
Oppdaterte tall fra 2019 tyder på at tre mandater da vil skifte fylke. Selv om arealfaktoren har betydning for hvor mange mandater de enkelte fylkene får, spiller den mindre rolle for den partimessige fordelingen av mandatene. Ved stortingsvalget i 2017 skiftet bare ett mandat parti (fra Senterpartiet til Miljøpartiet De Grønne).